Det ble altså 2 av 3 i hurtigsjakken og 2,5 av 5 i langsjakken. Med et så stort felt med stor variasjon i spillestyrke er det helt ok å starte turneringen med noen hurtigsjakkrunder på 45 minutter hver, slik at langsjakkpartiene blir mer jevnbyrdige. I langsjakken møtte jeg et snitt på 1979, og med score på 50% blir det også ratingprestasonen for langsjakkpartiene, et resultat helt på det jevne med andre ord.
I runde 7 møtte jeg altså Erik Elenius, 2184, der jeg hadde sort i nok en 2 c3 sicilianer. Et likt midtspill, der tension i stillingen bygget seg opp. Jeg innledet et taktiske komplikasjoner ved å grabbe en bonde på e5, men det viste seg at jeg hadde oversett en parade av hvit. Jeg regnet og regnet for å finne en løsning for sort, men løsningen eksisterte ikke, og klokken gikk. Med noen minutter igjen på klokken måtte jeg bare satse på det som virket å gi de beste praktiske sjansene, og heldigvis var det Elenius tur til å gå seg vill i alle muligetene. Offiserene ble støvsuget bort i slagvekslinger, og vi endte i et likt springersluttspill. Utfordringen var det at jeg hadde 15 trekk igjen til tidskontrollen med et minutt på klokken. Gunvald Johnsen har lagt merke til at jeg hadde en uvane med å komme for sent til partiene i denne turneringen, var 15 minutter forsinket her, og her må jeg bli mer disiplinert. Sluttspillet var heldigvis oversiktelig, og etter tidskontrollen bydde Elenius remis, som ble akseptert, nok aktion for den dagen.
Siste runde hadde jeg hvit mot Rasmus Janse, 2214, en av de mer lovende svenske juniorene ifølge Gunvald. Det ble å spille på den hvite siden av Benoni, etter at jeg spilte Benoni med sort i runde 6. Det at en spiller de samme åpningene med både hvit og sort hjelper kanskje på objektiviteten i å vurdere stillinger. I Benoni har hvit mer posisjonelle fordeler, mens sort har har dynamiske motsjanser. Rasmus fikk rasket med seg en bonde, men i stillingen som oppsto hadde hvit tilstrekkelig kompensasjon, der jeg fikk en god springer mot dårlig løper, der vi i tillegg hadde dronning og tårn. I en stilling der ingen kunne gjøre stort uten at det ville åpne mer for motparten, foreslo Rasmus remis, som ble akseptert.
Om jeg skal legge inn et parti, kan jeg jo velge et av de korte. Her min vinst mot Nikita Smirnov i tredje runde, der jeg har hvit:
1 d4 d5
2 c4 Sc6
3 Sc3 dxc4
4 Sf3 Lg4?!
Riktig er Sf6 som nevnt i min første post.
5 d5 Lxf3
6 gxf3 Se5
Under Politiken Cup analyserte vi dvs. også Frank Remman, Rune Vik Hansen og Gunnar Berg Hansen - min vinst mot Toril Hagesæther, der Nunn Chess Openings viste 6 exf3. Jeg fikk mine første sjakkleksjoner av bøkene til Bent Larsen, og han skrev at man skulle slå bønder mot sentrum for å øke sentrumskontrollen. Gunnar var enig i at gxf3 også så greit ut, og i dette partiet valgte jeg også gxf3 tross teorianbefalingen.
Denne problemstillingen er også relevant i Trompowsky, 1 d4 Sf6 2 Lg5. Her foretrekker jeg 2 d5, og dersom 3 Lxf6 har sort et valg. Leko spiller - gxf6, Kasparov har spilt exf6. Mine dårige resultater på den sorte siden av Trompowsky etter - gxf6 har fått meg til å se nærmere på denne varianten, og jeg må innrømme at Kasparovs - exf6, der han slår bonde fra sentrum, er langt lettere å spille for sort. Dog, begge trekkene er teoretisk sunne.
De naturlige bruddene c6 eller e6 for sort er ikke så lette å gjennomføre, og Nikita velger å ofre en bonde i håp om noe aktivt motspill. Jeg ser imidlertid en meget interessant sjakk på d7, og velger å slå en passant. Sort er allerede slakt.
13 dxc6 e.p. Dxd4
14 Txd4 Sxc6
15 Ld7+ oppgitt
Sort mister offiser etter Kd8 og avdekkersjakken fra tårnet etter Lxc6+.